Denne artikkelen ble utgitt i Adventnytt nr. 7/8/2008. Den inneholder dessverre en rekke uriktige påstander, samt sitatfeil. Vi skrev en artikkel med våre argumenter og kommentarer, som vi forsøkte å få publisert i Adventnytt, noe vi ikke fikk. Våre kommentarer kan leses her på nettsiden .
Treenigheten i Syvendedags
Adventisthistorie
UNDERVISNING
I det siste tiåret har vi sett økende anti-treenighetsaktivitet innad i Syvendedags
Adventistsamfunnet. På tross av at denne aktiviteten er signifikant, har motstanden
av treenigheten likevel holdt seg på et marginalt nivå i bevegelsen.
MERLIN D. BURT
Det er fire grunner til at denne aktiviteten bør bli nevnt. (1) Informasjon om den er tilgjenglig på internettet. (2) Flere andre adventistgrupper som har oppstått fra Millerbevegelsen holder fortsatt fast på et anti-treenighets perspektiv. (3) Noen adventister mener at treenighetsdoktrinen kommer fra katolsk teologi og må derfor være falsk. Det mange ikke har oppdaget er at den katolske treenighetsdoktrinen er forskjellig fra syvendedags adventistenes bibelske treenighetsdoktrine. (4) Mest signifikant er det imidlertid at noen syvendedags adventister de siste tiårene har returnert til tidligere historisk adventistisk tro, eller hva som kan kalles neo-restoritaionism.
Noen har ikke fått med seg syvendedags adventistteologiens dynamiske natur. Adventister har alltid søkt etter en klarere og bedre forståelse av bibelsk sannhet. Historisk sett har deres doktriner utviklet seg i en kontekst av den originale, distinkte kjernen av de tre englers budskap og lignende konsepter. Et lite, dog signifikant og voksende, segment av «historiske» adventister promoterer en tilbakevending til et anti-treenighets standpunkt.
Syvendedags adventister har alltid vært bibelsentrerte i deres teologi og doktriner. De har alltid motstått en statisk forståelse, og har alltid søkt å studere, forstå og følge Bibelen som kilden til doktriner og veileder for tilværelsen.
Syvendedags adventister har alltid vært bibelsentrerte i deres teologi og doktriner. De har alltid motstått en statisk forståelse, og har alltid søkt å studere, forstå og følge Bibelen som kilden til doktriner og veileder for tilværelsen. Følgelig bør det ikke være overraskende at adventistisk doktrine har utviklet seg over tid basert på foreliggende og nye studier av Bibelen.
Da sabbatsholdende adventisme oppstod sent på 1840-tallet, brakte det forskjellige kristne sannheter sammen og plasserte dem i et rammeverk av oppfylte profetier der oppdagelser av bibelsk lære fortsetter. Et sett av bibelsk læresetninger forklarte hva som hadde skjedd i 1844 og hvorfor Jesus ikke hadde kommet. Jesu himmelske helligdomstjeneste og sabbaten som Guds segl var spesielt i fokus. Den adventistiske forståelsen av ulike teologiske perspektiver fortsatte å utvikle og forbedre seg over tid. To eksempler er sabbaten og tienden. Tidlige adventister konkluderte i utgangspunktet med at sabbaten skulle begynne og slutte klokken 18.00. Det var i 1855, nesten et tiår etter at Sabbaten begynte å bli vektlagt, at J. N. Andrews bibelske og historiske framstilling, påvirket troende til å adoptere solnedgangen som det riktige tidspunktet til å begynne og avslutte sabbaten.
Tiendetjenesten begynte først i 1859 som «systematisk godgjørenhet.» Koblingen til den bibelske læren om ti prosent var i beste fall liten. Det var ikke før 1870-årene at en nitidig fornyet studium av temaet ledet syvendedags adventistene til å bruke tiendesystemet slik vi praktiserer det i dag. En lignende prosess er tydelig i den adventistiske forståelsen av Guds natur og treenigheten.
Formålet med denne artikkelen er å kort gjøre rede for den historiske utviklingen av syvendedags adventistenes synspunkt på treenigheten fra begynnelsen og fram til i dag.
Fram til 1890: En periode med anti-treenighet
Det skulle gå nesten helt fram til begynnelsen av det tjuende århundre før adventistisk litteratur sluttet å unisont argumentere mot Jesu evige guddommelighet og den Hellige Ånd som egen person. I de tidlige årene var det til og med noen som argumenterte for det syn at Kristus var skapt. Det er allikevel veldig viktig å forstå at adventistiske standpunkt ikke var homogene. Teologisk friksjon innen adventismen begynte under Millerbevegelsen og illustreres med de to sentrale lederne William Miller og Joshua V. Himes. Miller, som var en baptist, trodde på treenigheten. Han skrev, «Jeg tror på én levende og sann Gud, og at [...] De tre personene i den treenige Gud er forbundet med hverandre.» 1
Selv om James White avviste treenighetsdoktrinen trodde han på tre store makter i himmelen.
Himes, en av William Millers nære samarbeidspartnere, var medlem av bevegelsen Christian Connection. Den nordøstlige grenen av Christian Church avviste treenighetsdoktrinen som å ikke ha rot i Skriften. 2 Det er viktig å notere seg at Millerske adventister fokuserte på Jesu snarlige komme, og fant det derfor ikke nødvendig å diskutere tema som treenigheten. To av de sentrale grunnleggerne av Syvendedags Adventistsamfunnet, Joseph Bates og James White, hadde som Himes vært medlemmer av Christian Connection og følgelig avvist treenighetsdoktrinen. Joseph Bates beskrev sitt syn slik: «Hva treenigheten angikk kom jeg fram til at det var umulig for meg å tro at Herren Jesus Krisus, Faderens Sønn, også var Allmektig Gud.»3 James White skrev: «Her kunne vi nevne treenigheten som utraderer Guds personlighet og hans Sønn
ADVENT NYTT 07/08•2008 |15
Jesus Kristus.»4 Både Bates og White ivret etter å opprettholde skillet mellom Faderen og Sønnen. Bekymringen var delvis skapt av sterk spirituell påvirkning blant Bridegroom Adventists i 1845 og 1846. Et lignende problem kom igjen til overflaten rundt overgangen til det tjuende århundre med depersonifiseringen av Gud og J. H. Kellogs panteistiske synspunkt.5 Selv om James White avviste treenighetsdoktrinen, trodde han på tre store makter i himmelen. Dette reflekteres i hans første salmebok.6 Han trodde allikevel ikke, selv om han ikke trodde på treenigheten, at Sønnen var underlegen Faderen. I 1877 skrev han, «Den uforklarlige treenigheten der de tre i guddommen framstår som tre i én og én i tre, er ille nok; men den ytterliggående Unitarianismen som gjør Kristus ringere enn Faderen er verre.»7 Ikke alle var enige med James White når det gjaldt likestillingen av Faderen med Sønnen. I løpet av 1860-tallet trodde Uriah Smith, redaktør av Review and Herald, at Jesus var «det første skapte vesen.»8 Innen 1881 hadde han forandret mening til å tro at Jesus ikke var skapt.9
Selv om den tidlige forståelsen av treenigheten og Kristi guddommelighet var mangelfull, var det et oppriktige forsøk på å bekjempe visse rettmessige feil.
En utvalgt liste av adventister som enten argumenterte mot treenigheten og/ eller avviste Kristi evige guddommelighet, inkluderer J. B. Frisbie, J. N. Loughborough, R. F. Cottrell, J. N. Andrews, D. M. Canright, J. H. Waggoner og C. W. Stone.10 W. A. Spicer fortalte A. W. Spalding på et tidspunkt at hans far, etter å ha blitt en syvendedags adventist (han var tidligere en syvendedags baptistpastor), «ble så støtt av anti-treenighetsatmosfæren i Battle Creek at han sluttet å forkynne.»11 En gjennomgang av diverse pionerskrifter viser at visse bekymringer går igjen. I sin avvisning av treenigheten, oppfattet noen den «ortodokse» kristendommen
som hedensk treguderi. Andre argumenterte for at treenigheten degraderte Kristus og Faderen ved å tåkelegge forskjellen mellom dem. Selv om den tidlige forståelsen av treenigheten og Kristi guddommelighet var mangelfull, var det et oppriktige forsøk på å bekjempe visse rettmessige feil.
Innen omlag 1890 hadde adventistene kommet til et mer eller mindre harmonisk standpunkt der Jesus ble ansett som «den enbårne» eller Guds Sønn av guddommelig opprinnelse. Han ble sett på som den hellige Skaper sammen med Faderen. Den hellige ånds natur ble lettere diskutert, selv om han generelt sett ble ansett å være en allestedsnærværende påvirkningskraft fra Faderen eller Sønnen, heller enn en person.
Fra 1890 til 1900: Fremvekst av tro på treenigheten
Idet 1890-tallet begynte, ble to nøkkeltenkere som argumentere for hver sin side av spørsmålet om rettferdighet ved tro/lov i Galaterne, enige angående Jesu guddommelighet. E. J. Waggoner skrev i Christ and His Righteousness i 1890, «Det var et tidspunkt da Kristus kom fra Gud [...] men dette er så langt tilbake i evigheten at for vår forgjengelige fatteevne var det praktisk talt uten begynnelse.»12 I 1898 skrev Uriah Smith i Looking Unto Jesus, «Bare Gud er uten begynnelse. I den tidligst mulige epoke når det kunne ha vært en begynnelse, - en tid så fjern at det for forgjenglige sinn i alt vesentlig var fra evighet – oppsto Ordet.»13
I perioden etter Generalkonferensen i Minneapolis i 1888 opplevde man en ny vektlegging på Jesus og frelsesplanen. Naturligvis fulgte en vurdering av hans guddommelighet og hva det betydde for menneskehetens frelse.
Ellen White skrev: «I Kristus er selve kilden til liv. Han har ikke lånt det, ikke fått det.»
A.T. Jones var en av de første, med det viktige unntaket av Ellen White, til å foreslå Kristus’ evige eksistens. Jones vektla Kollosserne 2:9 og tanken at Kristus var «hele guddomens fylde legemlig.» Han beskrev også Kristus som «det evige Ordet. »14 Selv om han unngikk å bruke ordet treenighet, skrev han i 1899: «Gud er én. Jesus Kristus er én. Den hellige ånd er én. Og disse tre er én: det er ikke uenighet eller splittelse mellom dem.»15
Ellen White spilte en profetisk rolle ved å bekrefte Jesu evige guddommelighet og den treenige Guddommen. Så tidlig som 1878 refererte hun til Jesus som den «evige Guds sønn.»16 I Desire of Ages skrev hun: «[Kristus] hadde sagt om seg selv at han var den selveksisterende» og «I Kristus er selve kilden til liv. Han har ikke lånt det, ikke fått det.»17 Om den Hellige Ånd skrev hun at han var «den tredje person i guddommen.»18 Ellen White spilte en viktig rolle i å oppmuntre menigheten til å ha en bibelsk forståelse av treenigheten. Til tross for dette, i flere år etter publiseringen av Desire of Ages, unnvek menigheten i det store og hele disse og andre utsagn. Selv om hun aldri brukte ordet treenighet i sine publiserte skrifter, gjentok hun gang på gang beskrivelser av konseptet.
M. L. Andreasen spurte Ellen White om det faktisk var hennes standpunkt hun hadde skrevet ned i Desire of Ages og andre bøker. I løpet av 1909 tilbrakte Andreasen tre måneder i Elsmahven, California, og ble overbevist over påliteligheten til hennes publiserte standpunkt.19
Fra 1900 til 1931: Overgang og konflikt
I løpet av de tre første tiårene av det tjuende århundret forble menigheten delt når det når det gjaldt Kristi guddommelighet. Bruken av ordet treenighet ble fremdeles unngått på trykk. Redaktørene av Review and Herald, W. W. Prescott og F. M. Wilcox, var nøkkelsupportere av Jesu fulle og evige guddommelighet. I løpet av 1890-tallet var Prescott tregere enn Jones til å akseptere dette nye standpunktet, men etter 1900, som redaktør av Review og Herlad, publiserte han artikler om den evige naturen til Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd.20 Fremdeles trodde Prescott allikevel at Jesu eksistens stammet fra Gud Faderen. På bibelkonferansen i 1919 presenterte han en serie på åtte andakter med tittelen «The Person of Christ» som uttrykte dette standpunket. Omhyggelig diskusjon på denne konferansen viste at det var delte meninger om temaet.21
I det tidlige 20. århundre sloss adventister og fundamentalistiske protestanter mot sterk kritikk og den «nye modernismen » som vokste innen kristendommen. Liberalismen avviste Jesu guddommelighet og jomfrufødselen. Adventistiske artikler forsvarte det bibelske perspektivet og dukket stadig oftere opp i menighetsaviser. På tross av individuelle forskjeller samlet adventistpastorer seg i en front mot farlige liberalistiske standpunkt. Naturligvis, de som avviste Kristi evige eksistens ønsket ikke å snakke om Hans begynnelse og dermed svekke argumentet overfor høyere bibelkritikk. Til og med artikler om treenigheten ble tolerert.22 Resultatet var en større forståelse for Guds Sønns fullstendige guddommelighet.
Fra 1931 til 1957: Aksept av treenigheten
F. M. Wilcox var avgjørende for å legge til rette for overgangen til et samlet akseptert syvendedags adventistisk synspunkt på treenigheten gjennom sin veiledning i
ADVENT NYTT 07/08•2008 | 16
«Statement of Fundamental Beliefs» fra 1931 og i sine artikler i Review and Herald. 23
I løpet av 1940-tallet trodde en stadig økende majoritet av menigheten på Kristi evige og uderiverte guddommelighet og den Hellige Ånds person, selv om det stadig var noen som holdt tilbake og aktivt kjempet mot forandring.
Delvis på grunn av konflikten rundt treenigheten ble oppsummeringer av læresetninger nøye unngått i de første tiårene av det 20. århundre. Ifølge L. E. Froom var Wilcox «respektert av all parter for sin ekthet, ingegritet og lojalitet mot adventtroen – og overfor Profetiens Ånd – han, som redactor for Review gjorde det sannsynligvis ingen andre kunne ha gjort får å oppnå enighet i tilslutning [til dette spørsmålet].»24 Det var ikke før 1946 at Generalkonfersenen offisielt stemte for en uttalelse om «Fundamental Beliefs.»25
I løpet av 1940-tallet trodde en stadig økende majoritet av menigheten på Kristi evige og uderiverte guddommelighet og den Hellige Ånds person, selv om det stadig var noen som holdt tilbake og aktivt kjempet mot forandring. Disse bestod for det meste av eldre pastorer og bibellærere. I 1944 ble Uriah Smiths Daniel and the Revelation revidert, og hans kommentarer angående Kristi guddommelighets deriverte natur fjernet.26
I 1957 forankret boken Questions on Doctrine treenighetsdoktrinen fast hos Adventistene. Samtidig som boken skapte flere andre teologiske konflikter, var det praktisk talt ingen disputt hva angikk bokens klare lære om treenigheten.27 Den da tvetydige uttalelsen om treenigheten i syvendedags adventistenes «Fundamental Beliefs» ble revidert og vedtatt av Generalkonferensen i 1980.
Prosessen med å godta treenigheten fortsatte fra 1900 til 1950. Nøkkelpåvirkninger i endringsprosessen var: (1) Gjentatte publikasjoner av bibelske studier av temaet; (2) Ellen Whites klare uttalelser; (3) Adventistenes respons til angrepene fra «moderne liberalisme» på Kristi guddommelighet og jomfrufødselen; og (4) F. M. Wilcox uttalelse om «Fundamental Beliefs» og hans redaksjonelle artikler i Review and Herald.
Vi kan lære flere lekser fra historien om utviklingen av treenighetslæren i Syvendedags Adventistsamfunnet. For det første, vi må anerkjenne at utviklingen av adventistisk bibelsk teologi som regel har vært progressiv og korrigerende. Dette er klart illustrert ved treenighetsdoktrinen. Den Hellige Ånds ledelse er dynamisk og ikke statisk. Andre læresetninger som når man skal begynne sabbaten (1855) og tiendetjenesten (1878) utviklet seg på lignende vis. Denne utviklingen var aldri et paradigmeskifte som motsa den tydelige bibelsk læren om Jesu himmelske helligdomstjeneste og menighetens profetiske fundament.
Det var til syvende og sist Bibelen som ledet syvendedags adventistene til å godta sin nåværende posisjon om guddommen og treenigheten.
For det andre, utviklingen av treenighetslæren demonstrerer at endring av læresetninger noen ganger behøver et generasjonsskifte. For Syvendedags Adventistsamfunnet tok det over 50 år for at treenighetslæren skulle bli normgivende. For det tredje, profetiske gaver hjalp menigheten til å finne selvtillitt og bibelsk enhet i treenighetsspørsmålet. Ellen Whites utvetydige uttalelser dempet kontrovers og skapte selvtillitt i overgangen til vårt nåværende standpunkt. Til sist, adventistteologi er alltid først og fremst avhengig av Skriften. Bibelen forteller oss at de «rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag» (Ordsp 4,18). I Hebreerne 2:1 leser vi: «Derfor må vi så meget mer holde fast på det vi har hørt, så vi ikke skal drive bort fra det.» Det var til syvende og sist Bibelen som ledet syvendedags adventistene til å godta sin nåværende posisjon om guddommen og treenigheten.
Artikkelen er hentet fra Reflections, Nr 22, april 2008, et nyhetsbrev fra Biblical Research Institute, Generalkonferensen. Forfatteren, Merlin D. Burt, arbeider ved E. G. White Estate Branch Office, Andrews University. Fotnoter: 1 Sylvester Bliss, Memoirs of William Miller (Boston: Joshua V. Himes, 1853), 77-78. 2 Joshua V. Himes, «Christian Connection,» in Encyclopedia of Religious Knowledge, ed. J. Newton Brown (Brattleboro, VT: Brattleboro Typographic, 1838), 363. 3 Joseph Bates, Autobiography of Elder Joseph Bates (Battle Creek, MI: Seventh-day Adventist, 1868), 205. 4 James White, Review and Herald, December 11, 1855, 85. 5 See J. H. Kellogg, The Living Temple (Battle Creek, MI: Good Health, 1903), 26-36, 396- 398, 450-460, 484-486. 6 Arthur L. White to Hedy Jemison, July 2, 1969; James White, comp., Hymns for God’s Peculiar People (Oswego, NY: Richard Oliphant, 1849), 47. 7 James White, Review and Herald, November 29, 1877, 72. 8 Uriah Smith, Thoughts, Critical and Practical (Battle Creek, MI: Seventh-day Adventist, 1865), 59. 9 Smith, Thoughts, 1881, 74. 10 J. B. Frisbie, Review and Herald, March 7, 1854, 50; J. N. Loughborough, Review and Herald, November 5, 1861, 184; R. F. Cottrell, Review and Herald, July 6, 1869, 10-11; [J. N. Andrews], Review and Herald, September 7, 1869, 84; D. M. Canright, Review and Herald, August 29, 1878, 73-74; September 5, 1878, 81-82; September 12, 1878, 89-90; September 19, 1878, 97; J. H. Waggoner, The Atonement (Oakland, CA: Pacific Press, 1884), 164- 179; C. W. Stone, The Captain of our Salvation (Battle Creak, MI: n.p., 1886), 15-20. 11 A. W. Spalding to H. C. Lacey, June 2, 1947. 12 E. J. Waggoner, Christ and His Righteousness (Oakland, CA: Pacific Press, 1890), 21-22. 13 Uriah Smith, Looking Unto Jesus (Battle Creek, MI: Review and Herald, 1898), 10. 14 A. T. Jones, General Conference Bulletin, February 25, 1895, 332; idem, General Conference Bulletin, February 27, 1895, 382. 15 A. T. Jones, Review and Herald, January 10, 1899, 24. 16 Ellen G. White, Review and Herald, August 8, 1878, 49, 50. 17 Ellen G. White, The Desire of Ages (Washington, DC: Review and Herald, 1898), 470, 530. 18 White, Desire of Ages, 671. 19 M. L. Andreasen, «Testimony of M. L. Andreasen, » October 15, 1953, 3. 20 W. W. Prescott, Review and Herald, April 4, 1896, 232; General Conference Committee Minutes for February 15, 1902, cited in Gilbert Valentine, William Warren Prescott (Ph.D. dissertation, Andrews University, 1982), 351; W. W. Prescott, Review and Herald, September 2, 1902, 4; idem, Review and Herald, September 23, 1902, 6; idem, Review and Herald, December 23, 1902, 4; idem, Sabbath School Lesson Quarterly, first quarter, 1921, 2, 9, 20; idem, The Doctrine of Christ (Washington, DC: Review and Herald, 1920), 3, 20, 21. 21 Donald E. Mansell, «How the 1919 Bible Conference Transcript Was Found,» White Document File, July 6, 1975. 22 Stemple White, Canadian Watchman, September 1923, 18; C. P. Bollman, Review and Herald, March 15, 1923, 4; Lyle C. Shepard, Canadian Watchman, September 1927, 12. 23 F. M. Wilcox, Review and Herald, March 23, 1944, 2; idem, Review and Herald, January 3,1945, 5-6 24 L. E. Froom, Movement of Destiny (Washington, DC: Review and Herald, 1971), 413, 415. 25 Robert Olson and Bert Haloviak, «Who Decides What Adventists Believe: A Chronological Survey of Sources, 1844-1977,» February 24, 1977. 26 Uriah Smith, Daniel and the Revelation (Nashville, TN: Southern Publishing, 1941), 400; idem, The Prophecies of Daniel and the Revelation (Nashville, TN: Southern Publishing, 1944), 391. 27 Questions on Doctrine (Washington, DC: Review and Herald, 1957), 30, 31, 36.
ADVENT NYTT 07/08•2008 | 17