Av Charles S. Longacre
"Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden, sier Herren. Åp. 1; 8. Videre sier Herren: "Jeg er Alfa og Omega, Den Første og Den Siste." Åp. 1; 11.
Ikke alle ting har en begynnelse, heller ikke har alt en ende. Gud Selv har aldri hatt en begynnelse, og vil aldri ha en ende. Han er Den selveksisterende, som aldri hadde en begynnelse. Selve evigheten hadde aldri noen begynnelse og vil heller aldri ta slutt. Universet har ingen begynnelse og ingen ende. Alt det andre hadde en begynnelse, men ikke alt som har en begynnelse vil få en ende.
Det er blitt sagt i Skriften om Jesus Kristus, Guds Sønn; "Han er Faderens enbårne Sønn. Guds Sønn var ikke skapt slik som andre skapninger som ble brakt inn i eksistens. Han er ikke et skapt, men født vesen, som nyter alle Sin Fars egenskaper. Kristus Selv forklarer Sitt forhold til Faderen slik: "Som Faderen hadde liv i Seg Selv", ulånt uavledet, opprinnelig, uavhengig og udødelig, "slik har Han gitt Sønnen å ha liv i Seg Selv." Joh. 5; 26. Og Gud ga Kristus "myndighet til å holde dom, fordi Han er Menneskesønnen." Joh. 5; 27. Hvis Han hadde vært Gud av Seg Selv, kunne ikke Faderen ha gitt Kristus myndighet til å utføre dom, men den ble delegert til Ham "fordi Han er Menneskesønnen." "Jeg kan ikke gjøre noe av Meg selv." Joh. 5; 30
Hvis Kristus hadde vært Gud, av Seg Selv, som eksisterte samtidig med Gud, like evig som Gud, eller selveksisterende, i stedet for å være født av Faderen, hvorfor sa Kristus, "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Jeg søker ikke min egen vilje, men Faderens vilje?" Hvorfor sa Kristus om Seg Selv; "Før meg er det ikke formet noen Gud, og etter Meg er det ingen. Jeg, ja Jeg, er Herren, foruten Meg er det ingen frelser."? Jes. 43; 10,11.
Ordet "Gud" er stavet med stor forbokstav, og i teksten som følger (vers 12) sier Herren: "det er ikke en fremmed gud som har vært iblant dere." Her bruker Bibelen liten "g" for gud. Denne teksten i Jes. 43,10 beviser klart at Han, Kristus, verdens eneste Frelser, var den eneste Gud som var formet, fordi etter Ham var det ingen gud formet.
Hvis det er én sannhet Bibelen lærer, er det den at det finnes kun en absolutt Gud og ingen ved Hans side som er en absolutt Gud. I det 15. kapittel av 1. Kor. lærer Paulus denne doktrine, så det kan ikke være noen tvil om at Kristus underordner og underkaster seg Faderen.
Paulus sier: "Så kommer enden, når Han (Kristus) overlater riket til Gud Fader, For Han (Faderen) har lagt alle ting under Hans (Kristus) føtter. Men at Han (Faderen) som har lagt alle ting under Ham (Kristus), er unntatt. Når nå alle ting er blitt underordnet Ham (Kristus), så skal også Sønnen Selv bli underordnet Ham (Gud), som la alle ting under Ham (Kristus), for at Gud kan være alt i alle." 1. Kor. 15: 24-28.
Her lærer Paulus klart at Gud ikke er underordnet Kristus, men at Kristus er underordnet Faderen, som ga all myndighet til Ham. Hva enn Kristus er, hvilken myndighet og egenskaper Han er i besittelse av, er Han alt i alle og over alt. Paulus sier; "Men dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud." 1. Kor. 3;23. Igjen sier Paulus; "Men jeg vil dere skal vite at hver manns hode er Kristus, ... og Kristi hode er Gud." 1. Kor. 11:3. Kristus selv sa: "Jeg går til Faderen, for Min Far er større enn Meg." Joh. 14:28.
Men Paulus lærte at Kristus var "lik Gud" og at Gud Selv hadde opphøyet Kristus til denne stilling, for som Paulus sier, "Han som var i Guds skikkelse, holdt det ikke for et tilranet gode å være lik Gud, men Han uttømte Seg Selv, tok på Seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet. Og da Han i sin framtreden var funnet som et menneske, fornedret Han Seg Selv og ble lydig til døden, ja, til døden på korset. Derfor har også Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham navnet som er over ethvert navn," og derfor skal vi "bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære."
Hvorfor skal vi gi æren for at Kristus er opphøyet over alle andre navn enn Guds navn, til Gud Faderen, i stedet for til Kristus Selv? Fordi det er Gud Faderen som har opphøyet Ham. Paulus gjør denne store sannheten om Kristi avhengighet av Faderen ennå mer overbevisende, når han sier til Timoteus: "Jeg formaner deg framfor Gud, Han som gir liv til alle ting … Han som er Den velsignede og Den eneste mektige, kongenes Konge, og herrenes Herre, som alene har udødelighet og bor i et lys ingen kan nærme seg, Han som ikke noe menneske har sett eller kan se, Ham tilhører ære og evig makt!" 1. Tim. 6: 13-16.
Gud "alene har udødelighet". Han alene er den eneste selveksisterende Gud. Men Han ga sin Sønn, da Han ble født, det samme liv Han hadde i Seg Selv. Derfor, da Kristus ofret sitt liv som en løsepenge for verden, var det bare Han og Han alene som kunne gjøre soning for hele verdens synder, fordi Han tilveiebrakte et evig offer. Det var nødvendig med et "evig offer" for å gjøre soning for alle menneskers og englers synder, for derved å tilfredsstille Lovens krav og evig rettferdighet.
Vi er blitt fortalt at Kristus døde for våre synder, at engler ikke kunne gjøre soning for våre synder. Engler var begrensede vesener slik menneske er, men menneskene er av en lavere rang. Kristus hadde fått ubetinget udødelighet da Han ble født av Faderen. Englene fikk betinget udødelighet da de ble skapt ved Kristus i begynnelsen. Englene er udødelige, men udødeligheten er på betingelse. Derfor dør ikke englene etter at de syndet, akkurat som Satan eller Lucifer fortsetter å leve i synd. Men siden Lucifer og de falne englene bare har betinget udødelighet, vil Gud til slutt ødelegge dem, og ta fra dem udødelighetens gave som Kristus ga dem da Han skapte dem. Hva som helst Gud gir, kan Han ta tilbake når som helst Han ser det er nødvendig.
I oppstandelsen vil udødelighet bli gitt til de hellige som blir oppreist i Jesus Kristus. Da, og ikke før, blir evig liv gitt til den kristne. "Og dette er vitnesbyrdet: At Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i Hans Sønn." 1. Joh. 5:11. Men dette samme evige livet er også i Faderen. For Johannes sier: "Og livets Ord ble åpenbart... det evige liv, som var hos Faderen." 1. Joh. 1: 2,3.
Her blir vi fortalt at det samme evige livet, udødelige livet, som er hos Faderen, ble åpenbart i Hans Sønn, og vil i oppstandelsen bli tildelt alle de hellige i Kristus. Men vi må aldri glemme at det er en tildelt udødelighet. Her ser vi at evig liv og udødelighet kan bli gitt skapninger som ikke var sameksisterende med Gud. Det er det samme evige livet som er i Gud, og når menneskene på den måten blir gjort udødelige, blir det sagt om dem at de er "fylt med hele Guds fylde." Efes. 3:19
.
Men Kristus, Guds enbårne Sønn, som er Faderens "uttrykte bilde", ble ikke bare utpekt til å bli menneskenes Frelser, men Han ble også utpekt til å bli "arving til alle ting", "og Han er blitt så mye høyere enn englene, fordi Han har arvet et mer fremstående navn enn dem. For til hvem av englene har Han (Gud) noen gang sagt: "Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag"? Hebr. 1: 2-5.
Her blir vi fortalt at uttrykket "Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag", kun refererer til Kristus og ikke til noen av englene. Da må det ha vært en tid, en dag, da Guds Sønn ble født av Faderen. På den dagen sier Faderen til Sin enbårne Sønn: "Din trone, Gud, står i evigheters evighet… Derfor har Gud, Din Gud, salvet Deg med gledens olje framfor Dine følgesvenner." Og "Du, Herre, i begynnelsen la Du jordens grunnvoll, og himlene er et verk av Dine hender." Hebr. 1: 8-10.
Paulus sier: "Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbaring Ånd.." Efes. 1: 17. Faderen er vår Herre Jesu Kristi Gud - Han er Faderen og Kristus er Hans enbårne Sønn.
Igjen sier Paulus: "Det er ett legeme og én Ånd… det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, Han som er over alle..." Efes. 4: 4-6. Paulus sier videre: "Så er det likevel for oss én Gud, Faderen, og alle ting er av Ham, og vi er til for Ham. Og det er én Herre, Jesus Kristus, og alle ting er ved Ham, og vi lever ved Ham...og det finnes ingen annen Gud enn én." 1. Kor. 8: 6, 4.
Profeten Malaki sier: "Har vi ikke alle én Far? Er det ikke Den ene Gud som har skapt oss?" Mal. 2:10.
I Patriarker og Profeter siterer søster White Ordspråkene 8:22-26, og anvender disse tekstene på Kristi forut-eksistens. Den originale hebraiske teksten sier: "Herren hadde Meg i eie ved begynnelsen av Sin vei, før Hans verk fra gammel tid. Jeg har vært innsatt fra evighet.... Da Han gav Sine lover for jordens grunnvoller, da var Jeg ved Hans side som håndtverksmester. Jeg var daglig til velbehag, Jeg frydet meg alltid for Hans åsyn." På originalt hebraisk er ordet re'shiyth (raysheeth), som betyr "begynnelsen", nøyaktig det samme som vi finner i 1. Mos. 1:1. Men i 1. Mos. 1:1 har ordet (raysheet) preposisjonen "i" som forstavelse til ordet "bere-shiyth." Denne preposisjonen (i) eller "Be" er ikke tilføyd ordet (ray-sheet) i Ordspr. 8:22. Bokstavelig oversatt burde det da bli; "Herren hadde Meg i eie - begynnelsen av Sin vei." To ganger er uttrykket brukt i Ordspr. 8: 22-30. "Da Han ennå ikke hadde dannet jorden.... ble Jeg født." Ordet "frembringe"(brought forth) kommer fra et hebraisk ord Chiyl (Kheel) som betyr å bli født, bringe fram, å bli formet. Kristus sier om seg selv: "Mens dypene ennå ikke var til, ble jeg født...før jorden var til."
Jeg ble født, jeg ble formet. Disse uttrykkene samstemmer med det Kristus sa om Seg Selv i Jesaja 43:10,11: "At dere skal kjenne og tro Meg, og forstå at Jeg er Han. Før Meg er det ikke formet noen gud, og etter Meg er det ingen. Jeg, ja Jeg er Herren, foruten Meg er det ingen Frelser." En annen oversettelse lyder slik: "Før Meg var det ikke noe formet (født) av Gud." I King James oversettelsen er det underforstått at Han, Kristus, ble formet som Gud, lik Gud, men foruten Ham var ingen gud formet og foruten Ham var ingen Frelser utpekt. Men den andre siterte oversettelsen gjør Guds Sønn til den "førstefødte fremfor all skapning", som Paulus sier det i Kol. 1;15.
Kristus Selv innrømmer at de hemmelige ting hører Gud til, og at Han som Guds Sønn, ikke vet dagen eller timen for Sin gjenkomst til jorden. Jesus sier; "Men dagen og timen vet ingen, ikke englene i himmelen, heller ikke Sønnen, men bare Faderen." Mark. 13;32. Og i Matt. 24;36 sier Jesus, "Men bare Min Far" kjenner dagen og timen. Kristus erkjenner at alt Han eier av visdom, makt og myndighet og selve livet er gitt Ham av Faderen. Hans opphøyelse var fra Faderen.
Profetiens Ånd om Guddommen
P.Å. sier at det var og er fortsatt en gradsforskjell mellom Gud Faderen og Guds Sønn. Vi leser i Vol. 1, s. 10 av den gamle ”Spirit of Prophecy": "Satan i Himmelen, før opprøret, var en opphøyet engel, i ære nest etter Guds kjære Sønn." Da er det underforstått at Gud står øverst når det gjelder ære, så kommer Hans enbårne Sønn, og som tredjemann kom Lucifer. Hvis Gud og Hans Sønn var like evige, helt like og sameksisterende, slik at det ikke var noe forskjell på dem, da burde vi ikke lære at Lucifer var nest etter Guds Sønn, men også nest etter Gud.
Igjen leser vi: "Jesus, Guds kjære Sønn, var opphøyet over hele englehæren. Han var ett med Faderen før englene ble skapt. Satan var misunnelig på Kristus, og gradvis påtok han seg kommando som var delegert til Kristus alene." Hvorfor ikke Gud? Fordi Satan visste at Kristus var kommet fra Faderen og var Hans Sønn, og Han følte han burde få like mye ære som Sønnen.
Vi leser: "Den store Skaper kalte sammen hele den himmelske hær for å skjenke Sin Sønn spesiell ære. Sønnen satte seg på sin Fars trone, og englene samlet seg rundt dem.
Faderen gjorde da kjent at Han hadde bestemt at Kristus, Hans Sønn, skulle være lik Ham Selv, slik at over alt hvor Sønnens nærvær var, skulle det være som om Gud Selv var tilstede. Sønnens ord skulle adlydes likeså mye som Faderens ord. Han hadde gitt sin Sønn autoritet til å råde over den himmelske hær. Spesielt skulle Hans Sønn samarbeide med Ham Selv i skapelsen av jorden og hver levende skapning som skulle leve på jorden. Hans Sønn ville utføre Hans vilje og Hans hensikt, men skulle ikke gjøre noe av Seg Selv alene. Faderens vilje skulle fullføres i Ham."
Vi skal merke oss at søster White sier her at Gud Faderen, "skjenket spesiell ære til Sin Sønn, ", og at det "var bestemt av Gud Selv at Kristus, Hans Sønn, skulle bli likestilt med Ham Selv" og at Gud "hadde utstyrt Sin Sønn med myndighet til å styre den himmelske hær."
Dette er i harmoni med Kristi egne ord angående at Han var ett med Faderen i begynnelsen.
Kristus sa: "For slik Faderen vekker opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også sønnen levende dem Han vil.... For at alle skal ære Sønnen slik de ærer Faderen… For slik som Faderen har liv i Seg Selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i Seg Selv. Og Han har også gitt Ham myndighet til å holde dom, fordi Han er Menneskesønnen." Joh. 5; 21-27.
Hva slags liv hadde Faderen i Seg Selv? I Gud "er liv, originalt, ekte, ulånt, uavledet, udødelig, uavhengig. Han er livets kilde". Kristus sier: "Slik som Faderen har liv i Seg Selv, slik har Han gitt"; (det samme liv, originalt, ulånt, uavledet,) til sin Sønn. Det ble "gitt" til Ham av Faderen. Kristus ble gjort til livets kilde akkurat slik som Faderen var kilden til liv. Kristus hadde det samme liv Faderen hadde i Seg Selv, i kraft av seg selv. Han trengte ikke avlede det eller låne det. Det var nå originalt hos Kristus akkurat som hos Faderen.
Kristi liv var uavhengig av Faderen, heretter ikke avhengig, lånt eller avledet. Han kunne skjenke og gi liv og skape akkurat slik som Faderen, men Faderen ga dette livet til Sin Sønn.
Tidspunktet for når Sønnen fikk dette livet har vi ikke fått vite. Det spiller heller ingen rolle hvor lang tid det tok før noe ble skapt, men det vi vet, er at Guds Sønn utgikk fra Faderen, at Han var i Faderens favn, at Hans liv var "ulånt, uavledet" og ble "gitt" til Ham av Faderen, at Faderen "bestemte" at Hans Sønn skulle bli "Ham lik", at Faderen utstyrte Sin Sønn med myndighet, og at Sønnen ikke gjør noe av Seg Selv alene.
Igjen leser vi fra ”Spirit of Prophecy” Vol. 1, s. 18, at Guds Sønn "var blitt tatt med i Guds spesielle råd angående Hans planer." Planene er Guds, ikke Sønnens. Guds sønn blir tatt med i Guds spesielle råd.
Videre leser vi: "Kristus ble anerkjent som Regent (sovereign) i Himmelen, og Hans kraft og myndighet var lik Guds." Guds autoritet er ubetinget, Kristi himmelske suverenitet er "anerkjent".
Vi leser igjen: "Alle englene bøyde seg for Jesus og anerkjente Hans overhøyhet og Hans høye autoritet og rettferdige lover. Satan bøyde seg sammen med dem; men hans hjerte var fylt med misunnelse og hat. For å skjule sine virkelige hensikter, kalte han sammen sin englehær.. Han følte seg dypt krenket og anklaget Gud for det fortrinn Han hadde gitt Jesus, og at han selv var blitt forbigått for hadde det ikke blitt utpekt en Hersker over dem, som de heretter måtte være underdanig og vise ære?.. Han fortalte sine engler at han hadde sammenkalt dem for å forsikre dem om at han ikke lenger ville finne seg i dette inngrep i sine egne og andres rettigheter; aldri mer ville han bøye seg for Kristus."
"Det var ordstrid blant englene. Satan og hans sympatisører strevde med å reformere Guds styresett. De var misfornøyde og ulykkelige fordi de ikke kunne se inn i Hans uransakelige visdom og forvissning om Hans hensikter i det å opphøye Hans Sønn, Jesus, og utstyre Ham med slik ubegrenset kraft og myndighet. De gjorde opprør mot Sønnens autoritet."
"De englene som var sanne og lojale forsvarte Guds handlemåte med å gi Jesus Kristus ære, og med sterke argumenter forsøkte de å overbevise Satan om at han ikke hadde noe mindre ære nå enn før Faderen hadde kunngjort den spesielle æren Han hadde gitt til Sin Sønn. De fastslo klart at Jesus var Guds Sønn, som eksisterte med Ham før englene ble skapt. Han hadde alltid stått ved Guds høyre hånd, og det var hittil aldri blitt tvilt på Hans milde, kjærlige myndighet."
Hvor lang tid det hadde gått før og etter englene ble skapt, vet vi ingen ting om, og hvor lenge det gikk før millioner av verdener i Guds univers ble skapt, er vi heller ikke informert om. Vi er imidlertid blitt informert om at all den ære som Guds Sønn hadde, ble på et bestemt tidspunkt gitt til Hans Sønn av Faderen, og at Lucifer og hans engler ikke mistet noen ære, fordi Guds Sønn eksisterte før englene og før Faderen hadde kunngjort æren som Han hadde overdratt til Sin Sønn.
Hvorfor sa ikke de lojale englene at Guds Sønn ikke hadde noen begynnelse, at Sønnen egentlig ikke var Guds ekte Sønn, fordi Han sameksisterte med Gud og var ikke nest etter Gud, men jevnbyrdig? Og hvorfor sa de ikke at det liv Han hadde ikke var gitt Ham av Faderen, men at Han alltid eide dette liv; at Han ikke burde stå ved Guds høyre hånd, men virkelig burde sitte på tronen med rette?! Men de lojale englene fremmet ikke argumentet om En i tre og udelelig. Visste ikke de lojale englene hvordan de skulle drøfte dette spørsmål så vel som Athanasius gjorde i de fjerde århundre av kristenheten.?
Hvorfor gjorde de lojale englene forskjell på Faderen og Sønnen? Fordi de visste at Guds Sønn hadde utgått fra Faderen og at Faderen var over alle.
Videre leser vi: "De lojale engler hastet til Guds Sønn og gjorde Ham kjent med hva som fant sted blant englene. De fant Faderen i samtale med sin elskede Sønn, for å avgjøre på hvilken måte, til det beste for de lojale englene, den tilranede myndighet skulle for alltid bli gjort til intet. Han ville gi opprørerne en lik sjanse for å måle styrke og makt med Sin egen Sønn og Sine lojale engler."
Legg merke til at det var Faderen som konfererte med Sønnen, og ikke Sønnen med Faderen. Faderen kommer alltid først, og Sønnen innehar en underordnet posisjon. Sønnen hadde denne underordede stilling fra evighets dager før verdenene ble skapt; og etter at alle er blitt lagt under Hans føtter og Kristus regjerer over alle, som Paulus skriver i 1. Kor. 15,28; "Når alle ting er blitt underlagt Ham (Kristus), så skal også Sønnen selv bli underordnet Ham (Gud) som la alle ting under Ham (Kristus), for at Gud kan være alt i alle."
Her blir vi tydelig fortalt at Guds Sønn er underlagt Faderen og at Faderen ikke er underlagt Sønnen, men er over Sønnen og legger alle ting under Sin Sønns herredømme. Faderen gjør alt dette for Sin Sønn, men Selv underlegger Han Seg ikke Sønnens autoritet. Han gjør imidlertid
Sønnens myndighet avhengig av Seg Selv, så Gud kan være over alt og i alle.
Så leser vi videre i "Spirit of Prophecy" Vol. 1. s. 22: ”Englene ble stilt opp og rangert i grupper, hver gruppe med en høyere engel over seg. Satan kjempet mot Guds lov, fordi han var ærgjerrig etter å opphøye seg selv og uvillig til å underkaste seg Guds Sønns autoritet. Himmelens store Hersker."
"Hele den himmelske hær ble sammenkalt til å komme framfor Faderen, for å få sin oppgave fastsatt. Satan stod skamløst fram og klaget over at Kristus ble foretrukket framfor ham. Han krevde å bli gjort likestilt med Gud, og bli tatt med i Faderens Råd så han skulle forstå Hans planer.
Gud informerte Satan om at bare til Sin Sønn ville Han åpenbare Sine hemmelige hensikter, og Han krevde at hele den himmelske familie, inkludert Satan, skulle i ubetinget lydighet underkaste seg Ham."
"Hvorfor skulle Kristus ha denne overhøyhet," krevde denne mektige engel å få vite. "Hvorfor blir Han æret fremfor Lucifer?"
"Lucifer forlot sin plass i Faderens umiddelbare nærhet og begynte å spre misnøye blant englene." Alfa og Omega 1, s. 15.
"Det ble krig i Himmelen. Guds Sønn, den himmelske Prins, og Hans lojale engler tok del i en kamp med erkeopprøreren og de som hadde slått seg sammen med ham. Guds Sønn og Hans sanne og trofaste engler seiret, og Satan og hans sympatisører ble kastet ut av Himmelen." "Spirit of Prophecy", Vol. 1. s. 23.
Apostelen Peter skriver at "Gud sparte ikke englene som syndet, men kastet dem ned i helvete (Tartaros) og overgav dem til mørkets lenker for at de skulle bli holdt i forvaring til dommen." 2. Peter 2;4. Det greske ordet "tartaros" betyr bokstavelig det laveste dyp av en mørk avgrunn og er et synonym til "abyssos", som vanligvis oversettes med "bunnløst svelg" i Bibelen, og er likt uttrykket som vi finner i 1. Mos. 1;2; "Og mørke lå over dypets overflate."
Det var inn i dette mørke at Lucifer og hans engler ble kastet. Dette inntraff før menneskene ble skapt på jorda, og før Gud sendte sin Hellige Ånd for å dekorere jorden og gjøre den vakker, og før Han sa: "La det bli lys", fordi "Spirit of Prophecy", Vol. 1, s. 23 uttrykkelig sier at etter at englene ble kastet ut av Himmelen, da "sørget englene over skjebnen til de som hadde delt deres lykke og fryd. Deres tap ble følt i Himmelen. Faderen rådførte seg med Jesus med hensyn til umiddelbart å skape mennesker til å bebo jorden. Han ville sette menneskene på prøve for å teste deres lojalitet, før de kunne bli erklært sikre for evigheten. Hvis menneskene utholdt testen som Gud så det som passende å prøve dem med, skulle de til slutt bli som englene."
Således lærer vi at et stort mørke omringet jorden, som var øde og tom, før den ble gjort til et bosted for menneskene. Det var ned i dette mørke og til jordens kaotiske tilstand at Satan ble kastet. Slik vil han og hans onde engler også måtte tilbringe de tusen år etter at de hellige er blitt tatt til Himmelen.
Vi skal nå ta for oss de to hovedteoriene angående treenigheten. Den ene hevder at Guds Sønn aldri ble født, at Han eksisterte samtidig med Faderen, helt lik og like evig som Faderen.
Den andre teorien fremholder Guds Sønn som født før all skapelse og at alt Han var og er og vil bli er gitt Ham av Faderen, og på denne måten ble Han lik Gud og dermed eide Han alt og hadde det samme liv som Gud Selv, det selveksisterende.
Opprinnelsen til den Athanasianske teori.
"I det 2. århundre ble ordet trias (gresk), Trinitas (Vulgata), importert fra den Platonske skolen for å uttrykke enheten til de tre personene; og hele rekken av de før-Nicenske fedrene, selv om deres illustrasjoner ikke alltid er de mest relevante, viser i utallige utdrag at de tilba Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og konstituerer det Tertullian, i det andre århundret kaller Trinitas unius divinitalis, og Cyprian, i det tredje, Udunata trinitas, og Athanasius, i det fjerde, adiairetos trias." Hills Lectures in Divinity, s.369.
Sabellius oppfant det ortodokse katolske treenighets-systemet i midten av det tredje århundre, som senere ble kalt Sabellianismen. Hans teori var basert på den platoniske filosofi at "Gud er én Person, som når Han ønsker det, presenterer for menneskene de forskjellige aspekter av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Når det angår skapelsen og opprettholdelsen av alle ting, er Han Faderen, når det gjelder menneskets forløsning, er Han Sønnen, og når Han gjør sin innflytelse gjeldende i helliggjørelsen, er Han Den Hellige Ånd. Forklaringen som de gamle skribentene hadde på Sabellius' oppfatninger leder oss til å tenke at han betraktet skillet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd som rett og slett bare i navnet, kalt Gud, Trionumos..." (å ha tre navn).
Gud var én Person som manifesterte Seg på tre forskjellige måter med forskjellige navn og til forskjellige tider. Sabellianismen, eller det ortodoks-katolske synet på Treenigheten, ødelegger forskjellen mellom Personene, noe Bibelen tydelig lærer. Dette synet forveksler Han som sendte med Han som ble sendt, Han som brakte frem med Han som ble født, og Den Hellige Ånd med Faderen som den utgår fra. Tertullian satte seg imot denne treenighets-doktrinen som Sabellius fremsatte, fordi den tilla Gud Faderen lidelsene og den endelige død på korset, det som Skriften tillegger Jesus Kristus, Sønnen, og ikke Faderen, som reiste Ham opp fra de døde.
"Begynnelsen på Guds Skapelse" i den originale greske arche - tes ktiseos tou Theou, betyr ikke den første som frembrakte, men den første som ble frembrakt. Det blir brukt i passiv form, ikke aktiv. Justin Martyr sier i det andre århundre at det bokstavelig talt betyr: "Født før all skapelse", som Johannes sier, "Han var før meg." "Han var den første." "Den første som ble født eller brakt frem." "Den enbårne." "Født før hele skaperverket."
Ulike synspunkter.
Noen fornekter Frelserens guddommelighet, og andre fornekter skillet mellom Personene i Guddommen. Enkelte tror at Guddommen består av én personlighet som viser seg på forskjellige måter, mens andre tror at Guddommen er tre forskjellige Personer; Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Andre igjen tror at Guddommen ikke kan deles, og at de tre Personene i Guddommen fra evighet av hadde lik rang og var sameksisterende i seg selv. De som tror at Guddommen er udelelig, tror også at Guddommen, ved å være én Person, ikke er i stand til å forandre Seg, fordi den guddommelige natur ikke kan utvide seg eller bli overført til tre personer eller to personer etter å ha tilhørt En, og fordi Guddommen eller Treenigheten ville mangle egenskapene "evig" og "uforanderlig", som er kjernen i den guddommelige natur.
Men Skriften lærer klart at Guds Sønn, som Paulus sier, var "født før all skapning." Han sier ikke "den førstefødte da Han ble brakt til verden," eller "den førstefødte til verden," eller "den førstefødte av de døde" gjennom oppstandelsen, slik han gjorde det i Ap.gj. 13;33,34, men "den førstefødte av all skapning" eller "før all skapelse."
Ordet "førstefødte" anvendes i Skriften i tre forskjellige faser eller erfaringer i Kristi liv. Paulus anvender det på tiden da Faderen forårsaket Sin Sønn å utgå fra Sin Egen favn, før noe annet var blitt skapt i universet, se Kol. 1; 15: "Han er den usynlige Guds bilde, - den førstefødte som står over alt det skapte." - Emphatic Diaglott.
Det andre eksemplet hvor Paulus anvender ordet "førstefødte" er da Kristus ble inkarnert. Hebr. 1;6: "Når Han så skal føre den førstefødte inn i verden igjen, sier Han: Alle Guds engler skal tilbe Ham." I Åpenbaringen, kap. 1;5 referer Johannes til Kristus som "det trofaste Vitne, og den førstefødte av de døde." Vi må lese skriften på rett måte, og ikke som om alt beskriver samme ting.
"Førstefødte" kan referere til Kristi oppstandelse, eller Hans inkarnasjon, eller til at han er utgått fra Faderen.
Apostelen Johannes kaller også Logos, som var hos Gud i begynnelsen, "den enbårne Sønn", "Faderens enbårne," "som er i Faderens favn; ” ”For så høyt har Gud elsket verden at Han ga Sin enbårne Sønn," og igjen "Den som ikke tror er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn." I 1. Joh. 4; 9 sier apostelen Johannes: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt Sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham."
Og i Hebr. 11;17 sier Paulus at Abraham som "hadde mottatt løftene, ofret sin enbårne", som var "et bilde" på Guds Sønn. Uttrykket "den enbårne Sønn" som blir anvendt på Kristus, refererer ufravikelig til Hans guddommelige natur og Hans forhold til Faderen, heller enn til Hans menneskelige natur og Hans forhold til jomfru Maria. Uttrykket "Guds Sønn" og "Menneskesønnen" refererer henholdsvis til Hans guddommelige natur og Hans menneskelige natur.
Et viktig bevis for det, er når engelen Gabriel sa til jomfru Maria: "Det Hellige som blir født av deg skal kalles Guds Sønn." Luk. 1,-35. "Det Hellige" var Hans guddommelige natur - "kalles Guds Sønn," som var kledd i menneskelig natur. Hans fysiske kropp av kjøtt og blod født av jomfru Maria var "Menneskesønnen". Han var Gud eller Guddommen åpenbart i kjød. Han hadde to naturer - en himmelsk og en jordisk. Han var sønn på to måter, én som "Guds Sønn" og én som "Menneskesønn." Han var "Guds Sønn" før Han ble "Menneskesønnen".
Søster White sier: "Hans guddommelighet var kledd i menneskelighet - den usynlige herlighet i en synlig menneskeskikkelse." Desire of ages, s.23.
"Gjennom Sin menneskelighet rørte Kristus ved menneskene og ved Sin guddommelighet holdt Han fast ved Guds trone. Som Menneskesønnen var Han et eksempel på lydighet, som Guds Sønn ga Han oss kraft til å adlyde. Det var Kristus (som Guds Sønn) som talte til Moses fra tornebusken på Horeb og sa; "JEG ER DEN JEG ER... Slik skal du snakke til Israels barn, JEG ER har sent Meg til dere... så da Han kom i menneskers lignelse, kunngjorde Han Seg Selv som JEG ER. Barnet fra Betlehem, den ydmyke og stillferdige Frelser, er Gud åpenbart i kjød." Desire of ages, s.24.
"Gud ga Sin enbårne Sønn for å bli ett med den menneskelige familie og for alltid skulle Han beholde sin menneskelige natur... Gud hadde adoptert menneskelig natur gjennom Sin Sønns person, og har båret den inn i den høyeste himmel. Det er menneskesønnen som deler universets trone. Det er Menneskesønnen som skal kalles Underfull, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far, Fredsfyrsten." Desire of ages s.25
Siden inkarnasjonen er Kristus erklært for å være både "Menneskesønnen" og "Guds Sønn". Men faktum er at i begge tilfeller er Han født. Som Guds Sønn ble han født av Gud, slik som apostelen Paulus sier: "..før alt ble skapt". (Kol. 1:15) Som Menneskesønnen ble han født da Gud Faderen kledte Sin Sønns guddommelighet i menneskelighet, 4000 år etter skapelsen.
Helt siden Kirkemøtet i Nikea i år 325 har Athanasius og de Katolske kirkekonsilene argumentert med at sunn fornuft ikke kan forestille seg at de tre Personene i Guddommen mangler de to vesentlige egenskaper av den guddommelige natur, nemlig "evighet" og "uforanderlighet". Men både det Gamle Testamente og det Nye Testamente lærer at" det er bare én Gud", og foruten Gud er det ingen annen Gud. Moses sa: "Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én!". 5. Mos. 6; 4. Paulus sa i det Nye Testamente: "For oss er det bare én Gud, Faderen. Av Ham er alle ting. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved Ham er alle ting, og vi lever ved Ham." 1. Kor. 8,6. I 4. vers står det: "Der er ingen andre Gud enn én."
Sunn fornuft forteller meg, og Bibelen forteller meg, at det må være kun én Gud som eier disse to nødvendige, grunnleggende egenskaper; ”evig” og" uforanderlig". Hvis sunn fornuft kan forestille seg tre personer som sameksisterende, like evige, like uforanderlige, like udødelige, like mektige, allestedsnærværende, hvorfor stopper fornuften med tre personer. Hvorfor kan det ikke være fire, fem, seks, ja, en million slike Guder?
Hvis vi har tre absolutte Guder, tre første årsaker, tre siste virkninger, tre Alfa og tre Omega, alle med samme status, hvorfor kan vi da ikke ha hvilket som helst antall? Det er ikke noe i naturen eller av sunn fornuft som lærer oss at vi kan bare ha tre. Men Bibelen sier utvetydig: "Det er bare én Gud, Faderen, og av Ham er alle ting. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus og ved Ham er alle ting." Denne teksten gjør Gud absolutt og høyest over alle, og Jesus Kristus er agent for Faderen og underordnet Hans autoritet, og deres enhet og enighet betyr at de er enige og i harmoni med hverandre i alle ting, og ikke en enhet i personlighet.
Evighet og uforanderlighet kan bare tilskrives Gud Faderen, den ene og absolutte Gud, og ikke Gud Sønnen eller Gud den Hellige Ånd. Hvis evighet og uforanderlighet gjaldt Guds Sønn, da tok Guds Sønn aldri noen sjanse med hensyn til Hans eksistens da Han kom til denne jorda for å møte alle fristelsene til å synde. Hvis det var umulig for Guds Sønn å gjøre feil eller begå en synd, da ville Hans komme inn i denne verden og til å underlegge seg fristelsene bare være en komedie og et direkte hån. Hvis det var mulig for Ham å gi etter for fristelse og falle i synd, da måtte han ha risikert himmelen og hele Hans eksistens, og til og med hele evigheten. Dette er nøyaktig det Bibelen og Profetiens Ånd sier at Kristus, Guds Sønn, gjorde, da Han kom for å iverksette frelsesplanen.
Vi leser i "Spirit of Prophecy": ”Gud tillot Sin Sønn å komme, et hjelpeløst lite barn, underlagt menneskelig svakhet. Han tillot Ham å møte menneskelivets farer på samme måte som ethvert annet menneske, for å kjempe kampen slik som alle menneskebarn må gjøre det, med fare for nederlag og evig tap." Slektenes håp s. 27. Videre leser vi i SH s. 76: "Mange hevder at det var umulig for Kristus å bli overvunnet av fristelse. I så fall kunne han ikke vært i Adams situasjon. Han kunne ikke ha vunnet den seier som Adam ikke vant... Men vår Frelser tok på seg menneskelighet med alle dens belastninger. Han tok på seg menneskets natur med mulighet for å gi etter for fristelse."
Fra samme bok leser vi: "Jesus forlot alt dette for vår skyld, at Han ikke bare gav avkall på himmelen, men at Han for vår skyld risikerte å kunne lide nederlag og evig tap."
"Husk at Kristus risikerte alt. Himmelen var i fare for vår frelses skyld." Christ Object Lessons p. 198 (Ord som lever). Hvis Kristus risikerte alt, til og med Sin evige eksistens i himmelen, da var det jo mulig for Ham å bli overvunnet av synd, og dersom Han hadde blitt beseiret av synd, ville Han måtte gå i Josefs grav, og ingen grav, verken Hans eller noen annens, ville noensinne ha blitt åpnet. Alle ville ha gått fortapt og Han ville gå evig fortapt, et tap av alt Han noen gang har vært i besittelse av -Hans guddommelighet og menneskelighet, og selve himmelen ville ha vært "tapt - evig tapt." COL. P. 198.(Ord som lever).
Det er åpenbart at den Athanasianske treenighetsdoktrinen ikke er solid nok når den blir brukt om tre personer i Guddommen. Evigheten og uforanderligheten av Guds Sønn var betinget av, og basert på, oppfyllelsen eller uteblivelsen av disse betingelser. Dersom Han hadde feilet, ville Hans uforanderlighet så vel som Hans evighet vært forspilt og for alltid tapt. Det er således klart at de to avgjørende egenskapene, evig og uforanderlig, kun gjelder for Gud, Faderen, men ikke for Guds Sønn. Det var mulig for en av personene i Guddommen å gå tapt for evig, og dersom det hadde hendt, og det kunne hende, så ville Gud Faderen fortsatt ha vært den Ene og eneste absolutte og levende Gud, som ville regjere over alle verdener som ikke hadde falt i synd, men hele menneskeheten ville ha sluttet å eksistere på denne jord.
Hvis Guddommen er udelelig, slik som Athanasisus og det katolske hierarkiet hevder, og alle tre Personer i treenigheten utgjør én personlighet, men tre hoder eller manifestasjoner av den ene og samme Gud og er en udelelig Substans, fortell meg da hvem som døde på Golgata? Dersom Gud og Hans Sønn er en udelelig personlighet istedenfor to separate personligheter, hvem døde da på Golgata? Dersom Guddommen døde, hvem regjerte på universets trone de tre dagene Kristus var i graven? Hvilke offer ble utført på korset? Var det bare et menneskelig offer? Var det bare et begrenset menneskelig offer eller et uendelig offer? Døde herlighetens Konge som Guds Sønn, eller døde Jesus bare som Menneskesønnen? Dette svaret finnes i Bibelen og Profetiens Ånd. Paulus sier: "Kristus døde for oss." Videre sier han: "Vi er gjenforent med Gud ved Hans Sønns død." Rom. 5;8,10. "Gud ga Sin enbårne Sønn." Joh. 3;16. Peter sa til jødene: "Dere fornektet Den Hellige og Den Rettferdige., og Drepte livets Prins, Han som Gud oppreiste fra de døde." Ap.gj. 3;14,15.
Idet Kristus utåndet på korset, leser vi i Alfa og Omega bind 5, s.306: ”Nå var Herlighetens Herre i ferd med å dø som en løsepenge for menneskeslekten.".."Den livløse naturen ga uttrykk for medfølelse med sin forhånte og døende opphavsmann… Fra den sjette time hvilte et mørke over hele landet, helt til den niende time... Korset ble innhyllet i tett mørke som en svart sørgedrakt... I dette tette mørket skjulte Gud sitt nærvær… Gud og Hans hellige engler var ved siden av korset. Faderen var hos Sin Sønn, men Han åpenbarte Seg ikke for Ham… Han gjør mørket til Sin bolig og skjuler Sin herlighet for menneskers øyne.". Da Kristus utbrøt: "Min Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg", visste Han ikke at Hans Far var ved Hans side... Dette ropet ble hørt ved slutten av de tre timene hvor mørket hadde omringet korset. Deretter viste Gud seg for Sin Sønn og trøstet Ham. Da Kristus sa: "Far, i Dine hender overgir Jeg Min ånd", ble korset omgitt av et lysskjær og Frelserens ansikt strålte med en herlighet lik solen. Så bøyde Han hodet mot brystet og døde."
Faderen var da ikke i himmelen, heller ikke de hellige engler. De var her nede på jorda skjult i det mørke som omga hele jorden i 3 timer. Guds Sønn sendte ikke Sin Ånd til Himmelen. Hans udødelige liv, Hans Guddom, Hans Guddommelighet - det livet som Faderen hadde gitt Ham - det samme livet som Faderen selv eide - "originalt, ulånt, uavledet," overga Kristus til Sin Far. Men Faderen tok det ikke med Seg tilbake til Himmelen. Han lot det være igjen her på jorda sammen med Kristi legeme i graven.
For vi leser i Vol. 3 av Spirit of Prophecy s. 203: ”Da Jesus lukket Sine øyne i døden på korset, gikk ikke Hans sjel til Himmelen... Jesu ånd sov i graven med Hans legeme og steg ikke opp til Himmelen for der å anta en separat tilværelse og å se ned på de sørgende disipler balsamere kroppen som den hadde forlatt. Alt som omfattet Jesu liv og intelligens var igjen sammen med Hans legeme i graven, og da Han stod opp, var det med hele Seg. Han behøvde ikke tilkalle Sin ånd fra Himmelen, Han hadde makt til å legge ned Sitt liv og å ta det igjen... Englene forundret seg ikke over at Han, som hadde kontrollen over døden og hadde liv i Seg Selv, skulle stå opp fra dødens søvn. Men det var uforståelig for dem at deres elskede Hersker måtte dø for en opprørsk menneskehet."
Siden både Profetiens Ånd og Bibelen er inspirert, burde vi være i stand til å finne harmoni mellom disse. Bibelen forteller oss at når et menneske dør, "går menneskets ånd tilbake til Gud, som ga den." Fork. 12;7. Vårt liv stammer fra Gud. Vår pust, vårt liv og vår tid er i Guds hender hele tiden. Men vårt liv er ikke "originalt". Det betyr; vi har ikke liv i oss selv. Men Kristus hadde liv i Seg Selv. Hans Far ga Sin Sønn det samme liv som Han Selv hadde i Seg Selv, "originalt", "uavledet" og "ulånt", "uavhengig" og "udødelig". Guds Sønn hadde liv i Seg Selv akkurat som Faderen, men Jesus sier at Faderen ga Ham dette livet - det selveksisterende.
Derfor hadde Jesus makt i Seg Selv til å legge ned Sitt liv - dette evige og udødelige livet - Hans Guddom - og Han hadde makt til å ta det igjen. På den måten var Han annerledes som Menneskesønn enn vi er. Vårt liv har en ende, Hans liv er uendelig. Vårt er dødelig, Hans er udødelig. Vår ånd tar slutt, Hans er evig. Vi kan ikke ta tilbake vårt liv etter at vi er døde, men Han kunne, så lenge Han ikke begikk synd. Men hvis Han hadde gitt etter for fristelse og blitt skyldig i synd, og det var mulig, ville hele Hans eksistens og Selve himmelen ha blitt utsatt for evig tap. Hvis det ikke var slik, tok Han jo ingen risiko, og vi er blitt fortalt at Han "risikerte alt", også selve Himmelen som "et evig tap".
Fordi det var slik, ble ikke bare Hans fysiske kropp satt i fare, men Hans Guddom. Fordi, hvis Han kunne eksistere som en separat Guddom, uavhengig av Sin kropp, etter at Han oppga Sitt liv på Golgata, da risikerte Han ikke å miste Himmelen, heller ikke ville Han ha lidd et evig tap.
Siden Hans Ånd ikke for opp til Himmelen, men Faderen lot Kristi Ånd være igjen i graven hvor den sov med Hans legeme i graven, og alt som omfattet Hans liv og intelligens ble værende igjen sammen med Hans legeme i graven, må vi konkludere med at hvis Kristus hadde syndet, ville alt som hadde tilhørt Kristus for alltid ha vært igjen i graven og Hans evige eksistens ville for alltid ha vært "tapt". Så ville Gud ha tatt tilbake det som Han hadde gitt til Sønnen, dvs. det samme liv som Han ga til Sin enbårne Sønn da Han utgikk fra Faderens favn i begynnelsen da Han ble "den førstefødte før all skapning", slik som Paulus sier det.
Derfor, og bare derfor, kan det være sant at offeret som Kristus gjorde for alle verdens synder, var et uendelig offer, og ikke bare et menneskelig eller begrenset offer. Igjen og igjen leser vi at Kristus la ned Sitt liv, og det betyr, alt som Kristus bestod av, både menneskelig og guddommelig. Hans guddommelighet døde ikke, for som vi er blitt fortalt i Profetiens Ånd, kan ikke Guddommen dø. Et udødelig vesen kan ikke dø. Men udødelighet etter at den er blitt skjenket, kan trekkes tilbake. Han som tildeler udødelighet til et vesen som Gud brakte fram i eksistens, kan trekke tilbake den gaven. Det som Gud gir, kan han også ta tilbake. Lucifer ble skapt som et udødelig vesen. Selv om han syndet, har han ennå ikke dødd pga. sin synd, heller ikke har englene dødd pga. sin synd, men til slutt vil Gud tilintetgjøre Satan og hans engler i ildsjøen. Deres udødelighet vil bli fratatt dem. De rettferdige hellige vil i oppstandelsen bli gitt udødelighet og bli gjort lik englene som aldri har syndet. Gud skaper ikke et fritt moralsk vesen og gjør det umulig for Ham å gjøre seg av med Ham, hvis han er ulydig og opprørsk. Alt liv som Gud gir, det være seg dødelig eller udødelig, kan bli trukket tilbake til Ham som ga det i begynnelsen.
I det Kristi guddommelighet ikke døde, la han den ned, og var villig til å oppgi den for all evighet, og på den måten fremstilte Han et uendelig offer for verdens synd. Ingen engel kunne sone for synd og heller ikke alle englene til sammen. De var alle begrensede skapninger, og det totale antall av begrensede skapninger til sammen kan ikke nå opp til uendelighet. Vi er fortalt at det krevdes et "uendelig offer" for å sone for verdens syndere. Guds guddommelige Sønn, som var uendelig, fordi Han hadde liv i Seg Selv, det samme liv som Faderen hadde i Seg Selv, var den eneste som kunne løse ut den tapte menneskeslekt. Han gjorde det ved å legge ned både sin guddommelighet og Sitt fysiske legeme som et uendelig offer, og oppga Seg Selv, hvis Gud krevde det, for all evighet. Overtredelsen av Guds bud krevde livet til enhver synder, og med hensyn til å frelse alle verdens syndere, var det nødvendig at et uendelig offer ble tilveiebrakt for å tilfredsstille uendelig rettferdighet, for å redde både Guds lov og synderen. For vi leser i Salme 138;2: "For Du (Gud) har opphøyet Ditt ord overalt der Ditt navn er." Guds lov er Hans ord. I Kristi død og offer opphøyet Gud loven overalt der Hans navn er. Kristus forsvarte Guds ære og tilfredsstilte uendelig rettferdighet og på den måten fastslo Guds lov for all evighet og reddet loven og synderen for all evighet, ved det uendelig offeret Han gjorde for oss.
Kristus la ned Sitt liv, men Han Selv tok det ikke tilbake. Igjen og igjen leser vi i NT: "Gud reiste Ham opp fra de døde". Gud gjorde dette mirakel ved Den Hellige Ånd, og det samme gjorde Han ved inkarnasjonen da Den Hellige Ånd kom ned over Maria og Den Høyestes kraft overskygget henne. For vi leser i Paulus' brev til Romerne, 8;11: "Men hvis Hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Kristus fra de døde, også levendegjøre de dødelige legemene deres ved Sin Ånd som bor i dere."
Før Kristus kom inn i denne verden, var Han lik Gud. "Han var i Guds skikkelse" og "det uttrykte bilde av Hans vesen", enda så Han det ikke som et røvet gods å være Gud lik, men ga avkall på Sitt eget, tok på Seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik." SH s. 11, sitat fra Fil. 2;6,7.
Hva mener Skriften når den sier: "Han ga avkall på Sitt eget"? Paulus definerer dette uttrykket slik: "Han ydmyket Seg Selv og ble lydig inntil døden, ja døden på korset." Det var da Kristus "ga avkall på Sitt eget." Han la alt Han eide på alteret, som søster White skriver, "et frivillig offer", ja, "et uendelig offer." Han ga frivillig opp Sin herlighet og Sin trone, og Sitt septer og Sitt liv - evige liv "i Sin Fars hender". Han ga avkall på Sitt eget. Han var villig å risikere alt, til og med Sin evige eksistens og gå fortapt og evig utslettet, hvis bare synderen på denne måten kunne bli tilgitt sine synder og bli frelst. Han sa til Sin himmelske Far: "Se Jeg kommer (i bokrullen er det skrevet om Meg)". Han refererte til Sitt legeme av kjøtt og blod. Men han hadde en kropp i himmelen lik Gud kjent som Guds Ord. Dette himmelske legeme "lik Guds" var også beredt av Gud for Ham. Hva var Guds Ord (Logos)? Søster White sier at før Kristus kom til denne jord, var Guds Sønn Guds Ord (Logos), og da Han bodde blant oss, ble Han "Guds tanke gjort hørbar". Fra evighets dager var Han "det uttrykte bilde av Hans Person, "en utstråling av Guds herlighet." SH s.9.
I Alfa og Omega bind 1,s. 13 leser vi: "Guds Sønn satt sammen med Sin Far på Hans trone. Herligheten fra den evige selveksisterende (Ene) omgav dem begge." Det står ikke at Faderens herlighet og Sønnens herlighet omgav dem, men herligheten av den evige, selveksisterende (Ene)", ikke to, "omringet dem begge".
Da Satan trakk i tvil suvereniteten til Guds Sønn, står det: "Universets Konge kalte sammen den himmelske hær framfor Seg, slik at Han kunne fremholde Sønnens sanne posisjon og vise forholdet han opprettholdt til alle skapte vesener...Overfor himmelens innbyggere som var kommet sammen, erklærte universets Konge at ingen foruten Kristus, Guds Enbårne, kunne helt og fullt få del i Hans planer... Sønnen hadde utført Faderens vilje i skapelsen av hele den himmelske hærskare... Kristus skulle fortsatt utøve guddommelig makt ved å skape jorden og dem som skulle bo der. Men i alt dette ville Han ikke søke makt eller selvopphøyelse, i motsetning til Guds plan. Her har vi klare uttalelser om at den enbårne Sønn var opphøyet av Faderen i likhet med Seg Selv, og at Sønnen ikke kunne handle imot Guds plan og vilje. Han var underlagt Faderen i begynnelsen av skapelsen og Han vil fortsette å være underlagt Faderen ved oppfyllelsen av frelsesplanen, når alle fiender skal være lagt under Kristi føtter og Han regjerer suverent i universet. Likevel sier Paulus: "Når nå alle ting er blitt underordnet Ham, så skal også Sønnen Selv bli underordnet Ham som la alle ting under Ham, for at Gud kan være alt i alle. 1. Kor. 15;28.
Vi leser i Slektenes Håp, s.598: "Da den mektige engels røst lød: "Din Far kaller Deg!" kom Jesus frem fra graven ved det liv som var i Ham Selv. Nå ble sannheten av det Han Selv hadde sagt, bevist: "Jeg gir Mitt liv for siden å ta det tilbake, for Jeg har makt til å gi Mitt liv og makt til å ta det igjen."
Jesus sa: "Som Faderen har liv i Seg Selv, slik har Han (Faderen) også gitt Sønnen å ha liv i Seg Selv." Joh. 5; 26. Dette livet overga Jesus til Sin Far idet Han døde på korset da Han sa: "Far, i Dine hender overgir s Jeg Min ånd." (ånd, Hans liv) Hvor var Hans liv da Han lå i graven? Det var hos Faderen, eller som Paulus uttrykker det: "i Faderens favn", da "den enbårne Sønn" kom i begynnelsen. Kristus (i Seg Selv) la ned Sitt liv, da Han villig ga Sitt liv for oss. Enda Han hadde makt til å ta det igjen pga. sin syndfrie tilstand, og synden ikke kunne holde Ham i sin makt, selv da stod Han ikke opp i egen kraft.
Peter sa på pinsefestens dag: "Jesus av Nasaret, en mann Gud utpekte for dere ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved Ham midt iblant dere, slik dere selv også vet, etter at Han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådslutning og forutviten, tok dere Ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte Ham. Ham reiste Gud opp etter å ha løst dødens smerter, for det var ikke mulig at Han kunne bli holdt igjen av døden." Ap.gj. 2;22-24. Igjen repeterer Peter det: "Denne Jesus har Gud oppreist, som vi alle er vitne til:" v. 32. Og i Ap.gj. 3;15: "Dere drepte Livets Fyrste, som Faderen oppreiste fra de døde." På samme måte skrev Paulus til romerne, "slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet... Men hvis Hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Kristus fra de døde også levendegjøre de dødelige legemene deres ved Sin Ånd som bor i dere."
Således ser vi fra Bibelen at det var Gud Faderen som ved Ånden reiste Jesus opp fra de døde. Dette ble oppfylt når den mektige engels røst ble hørt ved graven idet han sier: "Faderen kaller Deg". Da ble Kristus igjen "frembrakt" "fra de døde" og dermed ble en annen profeti oppfylt, slik Paulus stadfestet det: "Gud har oppfylt dette for oss, deres barn, ved at Han har reist opp Jesus. Slik det også står skrevet i den andre salmen: "Du er Min Sønn, i dag har Jeg født Deg," Ap.gj. 13,33.
Dette er tredje gang Guds Sønn ble "født" av Faderen. Søster White sier i SH s. 598: ”Alle skapte vesener lever ved Guds vilje og makt. De er avhengige mottakere av Guds liv. Alle, fra den mektigste seraf til den ringeste skapning, blir oppholdt av Ham som er livets kilde. Bare Han som er ett med Gud, kunne si: Jeg har makt til å gi Mitt liv og makt til å ta det igjen. I Sin guddommelighet hadde Kristus makt til å bryte dødens lenker."
Da Kristus overga Sitt liv, la Han ned Sin guddommelighet så vel som Sin menneskelighet, fordi Hans offer var større enn et begrenset menneskelig offer. Søster White sier at "da herlighetens Herre var i ferd med å dø som en løsepenge for menneskeslekten"... "da ble et uendelig offer brakt for verdens synd." SH s.573, 591. Dersom et "ubegrenset" offer istedenfor et "begrenset" offer ble brakt for verdens synder, da ofret Han mer enn Sin menneskelighet, for å sone overtredelsen av Guds lov. Hvis det var "Herlighetens Herre" som døde, da var det mer enn Menneskesønnen som ble ofret. Søster White sier: "Gud forandret ikke Sin lov, men Han ofret Seg Selv i Kristus for menneskets frelse." "Det var Gud som i Kristus forsonte verden med Seg Selv." SH s. 582.
Da Kristus sa: "Far i Dine hender overgir Jeg Min Ånd", da brakte Han et uendelig offer", fordi Han ikke bare ga opp Sin menneskelighet, men også Sin guddommelighet og overga alt i Guds hender, som ga Ham "å ha liv i Seg Selv" i begynnelsen da Guds Sønn ble født før all skapning", som Paulus sier i Kol. 1;15 (gresk oversettelse).
Hvis Kristus hadde gitt etter for fristelse og begått én synd, ville både Han og menneskeslekten ha gått fortapt. Både Hans menneskelighet og Hans guddommelighet ville ha gått tapt for alltid, og det ville ha blitt en evig atskillelse mellom Ham og Gud. Søster White sier: "Kristus risikerte alt, ja endog "selve himmelen" da Han nedlot Seg å møte den store forfører i Sin syndige menneskenatur og utsatte Seg for fristelse som Menneskesønn i Sin menneskelighet. Søster White sier: "Frelseren kunne ikke se gjennom gravens porter... Han fryktet for at synden var så utålelig for Gud at atskillelsen skulle vare evig." SH s. 574.
Hvis det umulig for Kristus å miste sin guddommelighet så vel som sin menneskelighet, hvorfor fryktet Han da for at deres atskillelse skulle vare evig? Hvis Hans guddommelighet ikke kunne bli ofret og tapt på grunn av syndens skyld, hvordan kunne det da være mulig for Kristus å risikere alt, endog selve himmelen? Han risikerte Sin evige eksistens eller så risikerte Han ingen ting. Siden det var mulig for Ham å gi etter for synd i kjødet, var det mulig for Ham å miste Sin guddommelighet, og kun i den forstand brakte han "et uendelig offer" og på den måten risikerte Sin evige eksistens.
Mens det er sant at Guddommen ikke kan dø, var det mulig for Kristus å miste Sin guddommelighet fordi Han "var i alle ting fristet som oss", og risikerte altså å falle i synd. Hvis det ikke er slik, da risikerte Han ikke å bli evig atskilt fra Gud og himmelen. Han kunne ha dratt tilbake og nytt Sin guddommelige eksistens, slik som Han hadde gjort før Han kom inn i verden som menneskenes Frelser.
De som mener at Guds Sønn overga kun Sin menneskelighet og at hans guddommelighet var hos Ham i graven, og ikke ble overgitt og aldri kunne gå tapt som følge av syndeskylden, mener da også at Kristus var ved bevissthet istedenfor ubevisst. Hvis Kristus beholdt Sin guddommelighet og aldri overga Seg og ga den tilbake til Gud, og hans guddommelighet var tilstede hos ham i graven istedenfor i Guds varetekt, da blir den eneste logiske konklusjonen at Guds Sønn var ved bevissthet i graven.
Hvis døden er bevissthet i graven eller et annet sted, da er ikke døden en virkelig død, men en høyere form for eksistens uavhengig av kroppen, og personen er fortsatt ved bevissthet og fri til å kommunisere med Gud og andre. Det er nøyaktig hva Satan sa til Eva da han fristet henne til å synde: "Dere skal så visst ikke dø." 1. Mos. 3;4. Men Kristus forteller oss at djevelen "er en løgner og løgnens far." Joh. 8; 44.
Da Kristus overga Sitt liv og Sin Ånd til Gud på korset, "døde Kristus" og var ubevisst i graven, på samme måte som synderen er ubevisst når han dør og soner sin straff for sine synder på dommens dag, og lide den annen død. Kristus betalte straffen for den annen død på vegne av alle som har tatt imot Ham, slik at de selv slipper å sone den evige død. Men den annen død, syndens straff (lønn), kunne ikke holde på Ham, fordi Han var uten synd og Han brakte "et evig offer...for verdens synder." Ingen av englene kunne ofre seg, for de var begrensede skapninger, og "et uendelig offer" var blitt krevd for å sone for verdens synder. Det var bare En i hele universet som kunne betale straffen for overtredelsen av Guds lov og tilfredsstille evig rettferdighet, og det var den guddommelige Guds Sønn, som Gud hadde "likestilt med Faderen" og skjenket Sine egne egenskaper ved å dele Faderens herlighet og guddommelighet. Alt dette ble gjort da Kristus "ble født før all skapning", og "Guds Sønn delte Faderens trone og herligheten til den evige, selveksisterende (Ene) omringet begge" før "skapelsen av hele himmelens hær", og "skapelsen av jorden og dens innbyggere", og Guds Sønn ble "det uttrykte bilde av Hans (Faderens) Person" og "lyset av Hans herlighet."
Søster White skrev i "The Signs of the Times" 29. August 1900: "Kristus er den preeksisterende, selveksisterende Guds Sønn… Når Kristus taler om Sin preeksistens, fører Han vår tanke tilbake gjennom evige tider.
Han forsikrer oss om at det aldri var en tid da Han ikke var i nær kontakt med den evige Gud. Han, hvis stemme jødene lyttet til, hadde vært hos Gud som én oppfostret hos Ham."
Dette sitatet er blitt brukt av noen til å formidle ideen om at Guds Sønn eksisterte samtidig med Faderen og hadde Sin egen selveksistens uten å ha fått den fra Faderen i begynnelsen. Vi må forklare denne uttalelsen i samsvar med andre fremstillinger søster White kom med i forbindelse med Kristi guddom og hvordan og når Han fikk den. Søster Whites uttalelser i sin helhet er i fullkommen harmoni med hva Jesus Selv og alle profetene har sagt og skrevet om Hans selveksisterende tilstand, og hvordan Han fikk den fra Sin Far i begynnelsen før alt ble skapt. Apostelen Johannes sa: "Aldri har noen sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklart Ham." Joh. 1:18.
Kristus eksisterte alltid i Faderens favn, selv før Han ble født som Guds Sønn, og Gud og Hans profeter regnet "ting som ikke er" som om de var, også før de ble åpenbart. Således leser vi at Kristus var "Lammet som ble slaktet før verdens grunnvoll ble lagt, og at "Kristus, som et Lam uten flekk og lyte.... var forutbestemt før verdens grunnvoll, men ble åpenbart i disse siste dager." Så Kristus eksisterte i Faderens favn fra all evighet, men ble åpenbart da Han ble født av Faderen som Hans Sønn, som apostelen Paulus sier, "før all skapelse". Gud ser ting på bakgrunn av evigheten. Da Han talte og sa at han var Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, de som var døde, regnet Han dem ikke som døde, men levende. Jesus sa: "Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere ikke lest det som er sagt dere av Gud, når Han sier: "Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes." Matt. 22; 31,32
Gud regner noen som døde mens de ennå lever. Paulus uttalte angående en dårlig kvinne: "Hun som lever i forlystelse er død selv om hun lever."
Vi har tendens til å se på tingene på bakgrunn av tiden vi lever i, men Gud ser på ting i lys av evigheten. Som Paulus sier, Gud "har utvalgt oss i Ham (Kristus) før verdens grunnvoll ble lagt." Før vi kom inn i eksistens tok Han oss i betraktning, og etter at vi er døde, regner Han oss som levende på grunn av oppstandelsen fra de døde.
Bare på denne måten var Kristus, Guds Sønn, med Faderen fra all evighet av. Det var en tid da Kristus ble født, og Han var "den eneste fødte Sønn" av Faderen. Det var en tid da Guds Sønn ble gjort lik Faderen, for som søster White sier: "Gud er Kristi Far, Kristus er Guds Sønn. Til Kristus er det blitt gitt en opphøyet stilling. Han er gjort lik Faderen. Alle Guds råd er åpne for Hans Sønn." (Testimonies Vol. 8, s. 268)
I samsvar med denne uttalelsen eide ikke Kristus i Seg Selv likhet med Gud, før Han fikk den av Gud. Han ble gjort lik Faderen av Faderen Selv. Dette er akkurat det samme som Kristus Selv sa om Sitt forhold til Faderen. Han sa: "For slik som Faderen har liv i Seg Selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i Seg Selv." Joh. 5; 26. Hva slags liv har Faderen i Seg Selv? Han "alene har udødelighet og som bor i et lys hvor ingen kan komme, som ikke noe menneske har sett, ei heller kan se," sier Paulus. Faderen har selveksisterende liv, originalt, ulånt, uavledet. Dette samme livet, originalt, ulånt og uavledet, ga Faderen til Sin Sønn. Guds Sønn Selv sier at Hans Far ga Sønnen "å ha liv i Seg Selv", det samme identiske livet som Faderen hadde i Seg Selv. På denne måten gjorde Faderen Sønnen lik Seg Selv. Både livet og Guds likhet ble gitt til Kristus av Faderen da Faderen fødte Sin Sønn. Gud ga Sin Sønn den samme udødelighet som Han hadde i Seg Selv og gjorde Ham til livets kilde, slik at Hans Sønn ikke lenger behøvde å være avhengig av Sin Far. Heller ikke trengte Han lenger å gå til Faderen for å låne det fra Ham. Sønnen kunne nå gi liv og skape liv, så vel som verdener, og befolke dem.
Men vi må aldri glemme at selv om Kristus, Guds Sønn, hadde dette uavhengige livet og skaperkraften i Seg Selv, så var det Gud som skapte alle ting gjennom Sin Sønn, fordi Gud ga Ham å ha liv i Seg Selv. Faderen og Sønnen er ett, men ikke én personlighet. Kristus ba at vi måtte bli ett med Ham slik som Han og Faderen var ett. Søster White sier at denne "enhet som eksisterer mellom Kristus og Hans disipler ødelegger ikke hver enkelts personlighet. De er ett i vilje, sinn og karakter, men ikke i person. Det er på denne måten Gud og Kristus er ett." (Testimonies Vol.8r s. 269)
I Bibelen tales det om Gud som "den evige Gud". Dette navnet omfatter fortid, nåtid og framtid. Gud er fra evighet til evighet. Han er den Evige. (Testimonies Vol. 8, s. 270)
Charles S. Longacre
(Om forfatteren)
Evangelist, forfatter, redaktør, pastor og rektor Charles S. Longacre blir best husket for sitt arbeid innen religionsfrihet. Han ble født i 1871 i Valley Forge, Pennsylvania og fikk første gang høre adventbudskapet i 1895. I 1898 hadde han fullført pastorutdanning ved Battle Creek College i Michigan.
Han arbeidet så ved konferensen i Pennsylvania med evangelisering inntil 1907. Året etter dro han til South Lancaster, Massachussets, for å undervise i Bibelhistorie ved akademiet der, og virket som rektor til 1913. Etter det ble han sekretær for Religionsfrihetsforbundet, hvor han redigerte Liberty, som var forbundets tidskrift i 28 år. Der ble han værende til sin død i 1958.
I 1919 var han også sekretær i hjemmemisjons-avdelingen ved General-konferensen. Fra 1932 til 1941 arbeidet han dessuten som sekretær i det Amerikanske Avholdsselskapet.
Longacre hadde B.A. Fra Emmanuel Missionary College (nå Andrews University) (1914) og B.A. i filosofi fra George Washington University, Washington D.C., med et bifag i internasjonal rett. Han fullførte også et tre års jusstudium ved La Salle Extension University, Chicago.
Han skrev mange artikler for SDA, og for andre tidsskrifter.Som forfatter av bøker som : Freedom: Civil and Religious, The Church in Politics, Religious Liberty and Civil Government og Roger Williams - His Life, Mork and Ideals, mottok Longacre medaljer fra Freedoms Foundations, Pennsylvania i 1955, 1956 og 1957 for "enestående prestasjon i å forårsake en bedre forståelse av den amerikanske livsstil."
I 1956 mottok han også æresbevisninger fra protestanter og andre amerikanske forbund for skille av stat og kirke "i takknemlighet for ti års fremragende tjeneste innen religionsfrihet".
Manuskriptet Kristi Guddom ble skrevet, men aldri gitt ut. Det viser at Longacre var en våken student med åndelig klarsyn, typisk for mange av advent-pionerene. Longacre kunne se at frafall kom inn i Guds menighet, og dette heftet var ett av forsøkene på å bekjempe dette, ved å sette øksen ved roten av problemet.
For en biografi av Longacre henvises til Charles S. Longacre, Champion of Religions Liberty, av Nathaniel Krum. Review & Herald Publishing Association, Washington D.C.